Tips

Visste du at ...

Norge er et land med syltetøyspisere. Ifølge tall i markedsrapporten fra Nielsen AS kjøpte vi mer en 17 000 tonn syltetøy i 2015.

I Storbritannia har de sterke tradisjoner for indisk mat. India var tidligere en britisk koloni.

I denne leksjonen får du lære om norsk matkultur, mathistorie og ulike metoder vi tradisjonelt har brukt for å forlenge holdbarheten på mat. Du får også lære litt om hvordan vår moderne matkultur har blitt påvirket av andre land, og vi skal se nærmere på det indiske kjøkkenet.

Hvordan har maten og måten vi lager den på, utviklet seg gjennom hvordan vi lever?

Naturalhusholdning

Matkulturen i et samfunn er som regel i kontinuerlig utvikling. Både matvarer, matlagingsmetoder og matvaner forandrer seg noe over tid. På begynnelsen av 1800-tallet, før industrialiseringen av Norge, bodde om lag 90 prosent av befolkningen på landsbygda. De dyrket sin egen mat og hadde husdyr som ga dem egg, melk og kjøtt. I tillegg drev de med jakt og fiske. De spiste det de dyrket eller fanget, og de byttet til seg det de ellers trengte. Dette kalles naturalhusholdning. Det meste av maten ble kokt i gryter over åpen ild eller stekt på takke i grua. Kostholdet besto for det meste av grøt, brød, meieriprodukter, fisk og kjøtt. Konservert kjøtt og fisk spilte en viktig rolle, og de vanligste meieriproduktene var surmelk, pultost, gammelost, søtoster og myse. De viktigste grønnsakene var neper, kålrot og erter. De vanligste kornsortene var bygg og havre.

Grøt og velling laget av vann og grovt mel var hverdagsmat for folk flest. Brød ble laget uten hevingsmiddel, slik at det ble flatbrød. Flatbrød kunne man bake av alle slags melsorter, og det holdt seg lenge. Flatbrødet ble stekt på ei helle eller ei takke og var et svært viktig bidrag i kostholdet.

Poteten kom til Norge

Poteten kom som en velsignelse på slutten av 1700-tallet og ble mer og mer vanlig utover på 1800-tallet. Den var enkel å dyrke og ga store avlinger på små åkerlapper. Man måtte ikke ha stor gård for å få rikelig med mat, og poteten ble derfor en viktig kilde til mat for de fleste nordmenn.

Urbaniseringen førte til at stadig færre mennesker var tilknyttet jordbruket. På midten av 1800-tallet kom også pengesystemet, som gjorde at folk litt etter litt gikk over fra naturalhusholdning til pengehusholdning, det vil si å bytte varer mot penger. Mange importerte matvarer som sukker, sirup og kaffe ble billigere fordi det kom mer effektive transportmidler som dampskip og tog. Siktet rug og hvete til brødmel ble vanligere. Industrialiseringen gjorde også at folk fikk nye tekniske hjelpemidler til matlagingen, slik som støpejernskomfyr og kjøttkvern. Med komfyr kunne man steke gjæret brød i ovn.

Matlagingsmetoder gjennom tidene

I tidligere tider laget folk mat over åpen ild eller i kokegroper. Etter hvert fikk man peis eller grue, vedfyrt støpejernskomfyr og til sist elektrisk stekeovn, som tok over fra 1950-årene.

Så sent som i 1960-årene begynte fryseboksen å bli vanlig i husholdningene. Før det ble vanlig å oppbevare mat i fryseboks, hermetiserte man blant annet kjøttkaker på glass.

I dag har vi mange tekniske hjelpemidler på kjøkkenet og i husholdningen. I tillegg til stekeovn, kjøleskap og fryser har mange både mikrobølgeovn, matprosessor, stavmikser og andre elektriske hjelpemidler.

Konservering av maten

Å konservere betyr «å ta vare på». For å konservere mat bruker vi ulike metoder som kan gjøre maten holdbar over lengre tid. Kunnskap om konservering og konserverte matvarer har vært en viktig del av norsk matkultur, og er det fortsatt den dag i dag. Fisk og kjøtt har blitt konservert ved hjelp av teknikker som tørking, salting, speking, røyking og fermentering – eller en kombinasjon av flere av disse.

Tørking er sannsynligvis verdens eldste konserveringsmetode og har vært brukt i stor skala her i landet til tørrfiskproduksjon. På begynnelsen av 1700-tallet fikk tørrfisken konkurranse fra klippfisken. Bakgrunnen for navnet klippfisk er at fisken ble lagt til tørk på klipper etter at den var saltet. Kombinasjonen av tørking og salting er en av de mest utbredte formene for konservering og brukes for eksempel også til å framstille pinnekjøtt.

Kunnskapen om konservering var livsviktig og måtte derfor overføres fra generasjon til generasjon. Salt var i flere århundrer svært viktig for å sikre tilgang til nok mat gjennom hele året. Uten salt kunne det for mange bli utfordrende å få maten til å strekke til. Røyking var også viktig, spesielt i områder med fuktig klima.

Dyrene ble vanligvis slaktet om høsten. På sommeren og høsten høstet man frukt, bær og grønnsaker. Før vi fikk kjøleskap og fryser, måtte også disse matvarene konserveres på andre måter. Frukt, bær og grønnsaker ble ofte syltet, enten ved at man laget syltetøy, eller ved at råvarene ble lagt i lake.

Også i dag bruker vi mange av de samme tradisjonelle konserveringsmetodene, selv om vi har mulighet til å kjøle ned og fryse maten. Vi gjør det likevel fordi det gir matvarene en særegen smak. Samtidig er det en måte å ivareta gamle tradisjoner på.

Folkeopplysning om kosthold og helse

På 1900-tallet ble folkeopplysning om mat mer vanlig. Økonomien bedret seg, og det samme gjorde tilgangen på varierte matvarer. Den politiske interessen for mat og ernæring hadde oppstått allerede på 1800-tallet, og forskningen tidlig på 1900-tallet viste stadig tydeligere at kostholdet hadde betydning for helsen. Etter andre verdenskrig ble Statens ernæringsråd etablert. Norge var det første landet i verden med en egen ernæringspolitikk. I 1975 kom den første stortingsmeldingen om ernæring og matens betydning for helsen. 

I dag er Statens ernæringsråd erstattet av Nasjonalt råd for ernæring. De gir kunnskapsbaserte råd til Helsedirektoratet om ernæring, kosthold og helse. Helsedirektoratet gir årlig ut rapporten «Utviklingen i norsk kosthold» med statistikk over utviklingen i norsk matforsyning.

Påvirkning fra andre land

Wok, taco, sushi og pulled pork er retter man ikke kjente til i Norge for 40–50 år siden. Den første pizzarestauranten kom til Norge i 1970, og pizza ble raskt vanlig å spise. Paprika, hvitløk og kinakål kom som nye grønnsaker ogvar starten på det mangfoldet vi har i butikkene i dag av frukt, grønnsaker, krydder og andre matvarer.

I 1980-årene begynte vi å lage utenlandske retter som lasagne, moussaka og paella, og på begynnelsen av 1990-årene vokste interessen for tex-mex. Etter hvert ble også indisk mat populært i Norge.

Indisk matkultur og mattradisjon

Matkulturer og -vaner varierer mellom forskjellige samfunn, nasjoner og deler av verden. India er et stort land, og det indiske kjøkkenet er kjent verden over. Landet har over én milliard innbyggere, og det er stor variasjon i hva de spiser i de ulike regionene. Religion, geografi og økonomi er noen faktorer som påvirker matkulturen.

Sammenlignet med mange vestlige land er det indiske kostholdet i større grad vegetarisk. Fisk og sjømat brukes mye, spesielt langs kysten. Videre dyrkes mye grønnsaker, frukt, krydder og urter som brukes i matlagingen. Raust med fargerike krydder, urter, bønner og linser er vanlig i indisk mat. Den største religionen i India er hinduisme. Deretter kommer islam. Kjøttretter i India lages derfor ofte med kylling eller lam, siden kyr er hellige i hinduismen og svin ikke spises av muslimer. Ris er basismat i kostholdet over hele landet, men i nord er også bruken av ulike typer brød svært utbredt.

Spørsmål
Oppdrag