Tips

Visste du at ...

Bærekraftig utvikling ble første gang definert i FN-rapporten «Vår felles framtid» fra 1987: «utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov».

Det er et politisk mål at Norge skal være mest mulig selvforsynt med mat. Det betyr at vi skal produsere mest mulig av maten vi spiser, selv. I dag ligger selvforsyningsgraden vår på rundt 50 prosent når vi snakker om norskprodusert mat fra landjorda. Resten av maten vi spiser, importerer vi.

I denne leksjonen får du lære om begrepet bærekraft med særskilt vekt på bærekraftig matproduksjon. Du får også lære om hvordan moderne norsk matproduksjon står i denne sammenhengen. I tillegg skal vi se nærmere på kjøttproduksjon fra storfe og sau.

Hva er bærekraftig matproduksjon?

Hva er bærekraftig utvikling?

Bærekraftig utvikling er en utvikling som møter dagens behov uten at det ødelegger for kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov. For at vi skal få til en bærekraftig utvikling, må vi på verdensbasis jobbe på tre områder: økonomi, sosiale forhold og miljø.

En del av jordas befolkning spiser langt mer enn de trenger, mens en god del sulter. Skal det bli mulig å oppnå en bærekraftig utvikling globalt, må ressursene i verden fordeles bedre og forskjellene mellom fattige og rike bli mindre. Det må også bli slutt på krig og konflikter, da disse umuliggjør en bærekraftig utvikling. For å få bukt med fattigdom og sosial nød må alle få mulighet til å ta en utdanning, skaffe seg en jobb og få tilgang til et godt helsetilbud. Slik er det mange steder ikke i dag.

Men for å få til en bærekraftig utvikling må vi også stoppe negative klimaendringer, rasering og overforbruk av naturressurser samt utarming av fellesgoder som dyrkbar jord og rent vann.

Bærekraftig matproduksjon

Bærekraftig matproduksjon handler om hvordan vi bruker jordas ressurser både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Noen ressurser er det knapphet på i deler av verden, for eksempel vann og fruktbar jord. Andre steder drives jordbruket for intensivt. Dette gjør at ressurser blir ødelagt blant annet gjennom erosjon. Erosjon vil si at jordsmonnet ødelegges gjennom at det blåser bort eller renner bort. Dette kan være menneskeskapt, for eksempel dersom store områder avskoges, slik at jorda ikke klarer å suge opp regnvannet. Noen steder blir områder med fruktbar jord brukt til andre formål enn matproduksjon. Jorda brukes isteden til å bygge byer, jernbaner, flyplasser, veier eller annet på.

Bærekraftig matproduksjon handler også om hvordan vi forvalter ressursene, slik som villfisken i havet. Dersom vi fanger for mye av ulike arter av villfisk, risikerer vi at disse artene kan forsvinne for alltid. Et eksempel er silda langs norskekysten, som i 1970-årene nesten forsvant på grunn av overfiske (overbeskatning).

Det er derfor viktig med internasjonale avtaler som regulerer hvor mye som kan fanges av ulike arter, i hvilke områder og av hvem. Etter at det ble innført strenge reguleringer av sildefisket, kom heldigvis silda tilbake til norskekysten.

Klimagasser

For å sikre en bærekraftig utvikling er det også viktig å ikke slippe ut skadelige gasser eller andre stoffer som forgifter vannet, ødelegger ozonlaget eller gjør at klimaet på jorda blir endret. Gasser som påvirker klimaet og ødelegger ozonlaget, kaller vi for klimagasser. Økte utslipp av klimagasser kan føre til at temperaturen på jorda stiger. Dersom den gjør det, vil det ikke lenger være mulig å produsere mat på deler av dagens jordbruksområder. Is-områdene ved polene vil begynne å smelte, og været vil kunne forandre seg slik at det blir mer ekstremvær. Ekstremvær kan gjøre store skader på blant annet jordbruksområder og ødelegge avlinger.

Økende befolkning i verden

I 2015 var det over 7,3 milliarder mennesker i verden ifølge FN. Det forventes at verdens befolkning vil vokse til 9,7 milliarder i 2050. FNs klimapanel har uttalt at med dagens matforbruk må vi øke matproduksjonen med 60 prosent for å skaffe nok mat til alle menneskene som vil være på jorda i 2050. Det er en stor og felles utfordring å skaffe nok mat, og spesielt utfordrende er det å gjøre dette på en bærekraftig måte.

Mye mat kastes

Nettopp derfor er det så viktig at vi sørger for å unytte den maten som produseres, og at vi ikke kaster den. 1/3 av den maten som produseres i verden, blir i dag kastet av ulike årsaker. FN har estimert at dersom matsvinn var et land, så ville det vært verdens tredje største utslippsnasjon. Mange land, inkludert Norge, har blitt enige om å jobbe for å halvere matsvinn innen 2030.

Planteproduksjon på landjorda er den største kilden til matproduksjon globalt. På verdensbasis er kornslagene ris, hvete og mais spesielt viktige. I Norge dyrker vi hvete, havre, rug og bygg. Korn, oljevekster, poteter og ulike typer grønnsaker, frukt og bær dyrkes på friland ut fra de klimatiske forholdene og hvordan arealene og jordsmonnet er. Jordsmonn vil si hva slags type jord det er på en gård, og hvor fruktbar denne jorda er. En del norske grønnsaker dyrkes også i drivhus.

Planter brukt direkte som mat til mennesker er gjennomgående mer bærekraftige når det gjelder ressursutnyttelse og utslipp av klimagasser, enn animalske matvarer (som egg, kjøtt og melk). Ressursutnyttelse dreier seg om hvor mye ressurser som går med for å produsere noe, for eksempel hva som kreves for å produsere 1 kilo korn. Gjennom husdyrproduksjon kan man produsere mat basert på de naturressursene man har, som beiter og eng. Men husdyrproduksjon bidrar også til utslipp av spesielt metan, som er en farlig klimagass.

Bærekraftig havbruk

I tillegg til landjorda er havet en svært viktig ressurs for matproduksjon. Vi kan drive fangst av villfisk, men også produksjon av mat gjennom såkalt akvakultur, det vil si oppdrett av fisk, skjell og skalldyr. Dette kan du lese mer om i leksjon 24. I havet kan vi også produsere mat fra andre dyr, og vekster som kan spises direkte av mennesker, eller som kan brukes som fôr til husdyr.

Mat fra havet omfatter altså fisk, skalldyr, sjøpattedyr og andre spiselige dyr, sjøplanter og plankton. I dag kommer omkring 20 prosent av verdens forsyning av animalsk protein fra havet. I 2012 ble det produsert og fanget rundt 100 millioner tonn fisk i verden. Av disse kom 80 millioner tonn fra villfisk.

En stor utfordring er at rundt en tredel av verdens fiskebestander allerede er overbeskattet eller nedfisket, og denne andelen er økende. Verdens mat- og landbruksorganisasjon (FAO) har anslått at det årlig fiskes mellom 11 og 26 millioner tonn fisk ulovlig. Ulovlig fiske utgjør dermed et alvorlig problem for matforsyningen fra havet. Et tilsvarende problem er utkast (kasting) av fisk. Her er FAO sitt anslag cirka 7 millioner tonn. Disse tallene viser også at vi har et potensial for økt tilgang på mat fra havet ved å redusere ulovlig fiske og begrense kasting av fisk. Det har skjedd en enorm utvikling når det gjelder mengden mat som kommer fra havet.Oppdrett (akvakultur) har vokst spesielt raskt de siste årene og er den raskest voksende delen av verdens matproduksjon. Økningen i produksjonen har også gått fortere enn befolkningsveksten. Sjømat har derfor blitt viktigere og viktigere når det gjelder å oppnå matsikkerhet i verden. Matsikkerhet vil si at alle har tilgang til nok, trygg og næringsrik mat. I dag er bioproduksjonen i havet like stor som på landjorda. Likevel kommer bare 2 prosent av maten vår fra havet.

Oppdrett

Også framover må økningen i matproduksjonen fra havet komme fra oppdrett. Dette er fordi vi trolig har nådd grensen for hvor mye villfisk det går an å fange uten at bestandene blir overbeskattet.

Det er også utfordringer forbundet med å gjøre fiskeoppdrett bærekraftig. Lokalt er det utfordringer knyttet til forurensing av sjøbunnen under oppdrettsanleggene. Lakselus (en parasitt på laks) er også et problem som det jobbes med. På globalt nivå er tilgang på fôr den største utfordringen. I norsk oppdrettsnæring brukes det i gjennomsnitt cirka 1,2 kilo fôr til å lage 1 kilo oppdrettslaks. Til å lage fôret benyttes det en del villfisk, og enkelte av artene som brukes, står i fare for å bli overfisket. I tillegg brukes det mer og mer importert soya som fett- og proteinkilder i norsk oppdrettsnæring. Skal man sikre bærekraftig vekst i norsk oppdrett, må man framover finne nye og langt mer bærekraftige kilder til fôr.

Norsk jordbruk

På verdensbasis kommer hovedvekten av klimagassutslippene fra energiproduksjon, transport og industri. Disse tre områdene står for 70 prosent av de samlede utslippene av klimagasser (FNs klimapanel, 2014). Utslippene fra jordbruket er globalt på 14 prosent. I Norge står energiproduksjon, transport og industri for 80 prosent av klimagassutslippene, mens jordbruket bidrar med 8,7 prosent. Dette viser at det er store forskjeller i klimagassutslippene fra matproduksjon avhengig av hvor og hvordan maten blir produsert.

Norsk jordbruk har likevel også sine utfordringer. Utslippene av klimagasser kunne vært lavere dersom vi spiste mer mat direkte fra åker i stedet for at den må gå igjennom et husdyr for å bli mat for oss. På verdensbasis regner man med at cirka 2/3 av klimagassutslippene fra jordbruket kommer fra husdyrsektoren. I Norge kommer nærmere 90 prosent av landbrukets klimagassutslipp fra husdyr. Dette er fordi husdyrproduksjonen er en så stor og viktig del av jordbruksproduksjonen og norsk matforsyning fra landjorda. Grunnen til at det er slik, er todelt:

  1. Vi har svært små jordbruksarealer som er egnet for produksjon av korn, oljevekster og grønnsaker.
  2. Klimaet vårt gjør det vanskelig å produsere flere typer vegetabilske matvarer.

Dette kan du lese mer om i leksjon 23.

Historisk utvikling

Historisk sett har utslippene fra jordbruket i Norge gått betydelig ned. Utslippet av klimagasser per innbygger fra produksjonen av det vi kaller animalske matvarer, var minst like høyt før 1940 som det er i dag. Med animalske matvarer fra landbruket mener vi egg, kjøtt og melk. Forklaringen på den positive utviklingen er at husdyrholdet har blitt effektivisert, med bedre produksjon, fôring, husdyrmiljø og dyrehelse og mer effektivt avlsarbeid.

Klimautslippene fra jordbruksproduksjon utgjorde 10,6 prosent av de samlede klimagassutslippene i 1990, mot 14,8 prosent fra olje- og gassproduksjon. I 2014 kom 8,7 prosent av utslippene fra jordbruk og 27,5 prosent fra olje og gass.

Landbruksnæringen jobber med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Forskere ser på hvordan man kan lage bedre fôr, avle fram dyr som bidrar med mindre klimagasser, og utvikle bedre metoder for håndtering av gjødsel. Bedre planlegging og styring av driften på gårdene vil også kunne bidra til lavere klimagassutslipp.

Tilpasset de naturgitte forholdene

FNs klimapanel sier at det er nødvendig å ta i bruk alle tilgjengelige ressurser som et land har til matproduksjon, og at produksjonen må være tilpasset de naturgitte forholdene. Det vil si at det enkelte land må bruke de naturressursene det har, på en god måte. For Norges del spiller da husdyrproduksjon en sentral rolle – i tillegg til havbruk. Vi har sterkt begrensede muligheter for å produsere korn og proteinvekster, som erter. Derimot har vi store gras- og beiteressurser som kan utnyttes til kjøttproduksjon gjennom drøvtyggere. Slik produksjon medfører imidlertid klimagassutslipp. Men utslippsmengden har stor sammenheng med hvordan husdyrproduksjonen legges opp, og man jobber aktivt for å redusere utslippene.

Dersom vi ikke skulle produsere kjøtt på grasressurser, ville vi måtte importere store mengder proteinvekster for å dekke proteinbehovet i kostholdet vårt. Men også til deler av kjøttproduksjonen trenger vi å importere proteinkilder. Blant annet må vi importere en del mais til fôr i svine- og kyllingproduksjonen fordi vi ikke kan produsere dette selv.

Hvordan praktiserer vi et bærekraftig matforbruk?

Plantebasert mat (korn, grønnsaker, frukt og bær o.l.) som kommer fra et landbruk som tar godt vare på jorda, er mest bærekraftig fordi den gir minst mulig utslipp av klimagasser, annen forurensing og erosjon. Mat av villfanget fisk som ikke står i fare for å bli overfisket, er også svært bra på alle måter når det gjelder bærekraft. Kjøtt som i størst mulig grad er produsert på beite og norskprodusert fôr, bidrar med mer klimagasser enn plantebasert mat, men er bærekraft-fornuftig og nødvendig for at vi skal kunne bruke våre egne ressurser til matproduksjon og dekke opp matbehovet nasjonalt.

Ellers handler bærekraftig matforbruk også om å ta andre hensyn, slik som å kaste mindre mat. Vi kaster altfor mye mat som kunne vært spist. Et annet aspekt er å velge produkter med minst mulig emballasje, og at emballasjen som brukes, er mest mulig miljøvennlig. For noen matvarer har emballasjen den funksjonen at den gjør at maten får forlenget holdbarhet. Maten bør i tillegg ha blitt transportert på en miljøvennlig måte. Videre bør vi bruke alle spiselige deler av et husdyr. Å bruke kokekjøtt i matlagingen er et eksempel på hvordan vi kan få utnyttet mer av dyret. En annen viktig ting når vi snakker om bærekraftig matproduksjon, er god dyrevelferd: husdyrene og oppdrettsfisken skal ha det godt. De som produserer maten, skal heller ikke bli utnyttet, men behandles på en rettferdig måte og i tråd med lover og regler.

Spørsmål
Oppdrag